Ser i skjermen og får refleksjon. Jeg har et hode med ansikt.
Rister på hodet, men får ikke tanken ut av ørene. Eller munnen. Jeg smiler. Hun smiler. Hun har ikke hest. Hun har hestehale, men ikke hest. Datteren hennes rir heller ikke. Hvorfor får jeg det ikke ut av hodet? At hun ikke har hest? Og hva slags rolle hadde det spilt?
Ting skjer bare fordi de er der, ofte. Sånn som at to små barn løper utenfor vinduet. Hadde det ikke vært snø, ville de kanskje ikke løpt der. Men snøen var der. Så hvis hun hadde hatt en hest, hadde hun kanskje ridd. Hadde hun ikke bodd i Oslo, hadde hun kanskje bodd på gård med katt og kaniner. Nå har hun bare gardiner, ingen dyr. Jeg tror ikke engang hun er en hønemor.
Jeg har musefletter, men er ikke mus. Jeg kan være musestille, men blir fortsatt ikke mus.
Jeg sitter fint i det, tenker jeg uten å si noe, der jeg reiser tog gjennom hodet. Det er en tunnel, men jeg ser ikke enden. Jeg har kjørt meg fast. Hadde det ikke vært vafler her på fredag, hadde ikke damen spist vaffelhjerter. Jeg fortsetter på tankereisen. Hadde ikke solen skint i dag, hadde kanskje ikke vinduene sett så grå ut. Hadde det ikke stått en stol her, hadde jeg kanskje ligget på sengen med pcen i fanget. En jente på en stol. Stol på en jente.