Min side

Denne bloggen, har ligget nede. Langt nede. Jeg hadde heller ikke tenkt til å løfte den opp akkurat nå. For akkurat nå har jeg ikke så mye kreativt jeg vil dele. Jeg bruker flickr til fotoene mine, hekling er et jeg gjør av håndarbeid, men uten saks eller nål må jeg ha hjelp tø å feste. Dessuten er utstyret jeg får bruke svært begrenset, og uansett, har jeg mer enn nok me å lage innenfor bjd hobbyen til fotografi. Jeg liker det, men oppskriftene jeg lager til dukkene passer ikke så godt inn på lunehjørnet og følgerne denne bloggen hadde. Men bildene mine, passer nok for alle, men er enklere å titte på på Flickr og enklere for meg å laste opp der.

Men så til løftet. Hvorfor jeg løfter på bloggen i dag. Det skyldes at jeg med min Mail som er koblet til denne ganske så anonyme, kreative bloggen, kommenterte på en blogg. En blogg som ofte skremmer meg. Personen som eier bloggen, samtykket til min kommentar (godkjente den), for deretter å lage en sak om hele personligheten min. (Med navn). Og om at hun slettet meg fra livet sitt og st jeg ikke burde ha rett til å ha internett.

Man kan ikke slette mennesker, uten å ta de helt bort. Man kan velge og ikke ha kontakt, men man kan ikke kreve det av den andre parten. Man kan heller ikke publisere noe, og så ikke la den andre komme til ordet. Lsger man debatt, må begge parter komme til ordet. Det handler om helt enkel pressetikk, enten det er en simpel blogg eller en stor avis. Derfor, kan jeg ikke være stille i dag. Jeg må i alle fall skrive ned min side. Min side kom v at jeg var blitt slettet. Fordi jeg ikke var likt. Jeg kan godt ikke likes, men kø man slette meg, må man drepe meg. Kort og godt. Jeg skal ikke gå i detalj på min side av saken. De vil bare bli pinlig for den andre parten. Jeg ønsker ikke pinligheter. Men hun publiserte frivillig min kommentar, og skrev navnet mitt. Navnet mitt på min ellers ganske anonyme kreative, delvis nede blogg.

Jeg er nede. Hun er oppe. Kan skrive hva hun vil. Mine svar på innlegget ble ikke godkjente. Andres kommentarer ble. De skrev om slike mennesker som meg. Som ikke visste noe om å være syk. (Her mangler research. Til ytterste breddegrad. Men det er kanskje ikke så rart, siden min blogg ikke skriver så mye om sånt). Det står om mennesker som man definitivt skulle velge vekk. Jeg er det mennesket. Som nå vil forsvinne, men det ville jeg før og, så jeg skal ikke skylde på noen. Men, min side sv saken, kommer aldri frem. Og på min side, står en liten jente som har gitt opp. Jeg er hun som har kastet lasset. En annen loss. Jeg er lost. Og innelåst. Jeg kan ikke gå. Jeg ber ikke om nye. Men å offentliggjøre navnet mitt, og deretter ignorere mine setninger, bare velge ut den ene å publisere, tatt ut av lufta, det strider mot all normal ytring, konversasjon osv. Jeg kunne ønske hun aldri løy. At jeg aldri stole på henne. Og at jeg kunne gå nå. Men så lenge jeg ikke kan gå, lar jeg ikke bare den ene siden være tilgjengelig. Riktignok kommer jeg ikke med detaljene. Men jeg liker ikke denne løgneren. Som fikk meg til å synes synd på henne. Og som fikk andre mennesker til å si st slike som meg, burde man ikke ha i livet sitt.

Takk for det venstre øret.